BART

Siden jeg jobber på UCSF har jeg et stykke å pendle hver dag. Vi har jo bil, så hvorfor ikke bare kjøre? Nei, det er faktisk ikke så lett for det er vanskelig , og ikke minst dyrt, å parkere på Parnassushøyden, der mitt campus befinner seg. Dessuten er det lange og treige køer over Bay Bridge i rushet, som er den letteste veien til SF fra Berkeley. Så, alt tatt i betraktning, det enkleste er å reise kollektivt til jobb, hvertfall i ukedagene. 

En liten BART kommer susende

Uansett, jeg sitter i skrivende stund på BART – dette toget jeg tar hver dag fra Berkeley inn til sentrum av San Francosco. Derfra tar jeg Muni Metro ut til Parnassus. Så jeg har en liten reise hver dag og for meg som stort sett har kunnet gå til skole og jobb tidligere i livet, er det litt uvant å bruke så mye tid på det.

Jeg tenkte hvertfall jeg skulle dele litt av mine erfaringer fra BART med dere. Det er nemlig noen litt artige finesser med dette "Bay Train". BART står forresten for Bay Area Rapid Transit, for de som lurte på det. For det første så var det ikke bare bare å finne ut av dette systemet. Første dagen vi skulle komme oss til Berkeley fra flyplassen gikk vi av og på tre ulike tog før vi forstod at vi egentlig bare kunne blitt værende på det første. Det funker litt som metro, så jeg trodde først at fargen på ruten på kartet tilsvarte fargen ved siden av skinnene på perrongen og at dermed hver linje hadde sin egen perrong, men vi fant altså ut at det ikke stemte. Det er gul farge på alle perrongene :P Så hvordan kunne man da vite hvor hvert tog går fra? Vel, noen steder er det heldigvis tavler der det annonseres hvilket tog som kommer + togene i nærmeste fremtid. Og på samme måte som metro heter linjen det samme som endestoppet (Vi tar da Richmund-toget til Berkeley). Men på andre steder er det ikke noen tavle, så man må bare vente og håpe man klarer å se på toget som kommer hvor det skal. Det står heller ingenting på siden av toget… så man må klare å se fremme på toget i øyeblikket det raser inn på perrongen. På de fleste stasjoner kommer alle togene som skal i samme retning på samme sted så her gjelder det å følge med. Heldigvis pleier det å annonseres over høytalere der det ikke er tavle, men når sant skal sies er det ikke helt lett å høre hva de sier alltid… Hehe, det var altså litt forvirrende i begynnelsen dette BART-opplegget, men jeg må si at det er veldig lett når man kommer inn i det. De mest sentrale stasjonene har også både skilt, tavle og stemme på høytaleren som stort sett er grei å få med seg.

Perrong med gul linje - slik det er på alle...

Det er mye rare folk som tar BART. Folk fra alle klasser i samfunnet og man får virkelig oppleve mangfoldet som finnes her. Jeg sitter ofte å kikker litt på folk i smug og det er ganske artig. Omtrent 60 % sitter å taster på smarttelefonene sine (og av de har sikkert 80% iphones!), 30 % leser bøker eller aviser og resten sitter og glor, sover eller prater med andre. Man ser både buissnesmenn i dress, tjukke folk som tar opp to hele seter (og Nb: setene her er skikkelig store!), en og annen junky, unger som hyler og homser som står og vrikker på seg og bruker vinduet som speil for å være sikker på at sveisen er perfekt (en sveis som for øvrig så ut som den kom rett opp fra sengen…). Ja, en real blanding!

Man må også se seg litt godt for før man setter seg i et sete på BART Til tross for ”the federal law” om at man ikke får spise eller drikke på reisen, er det innimellom ganske ekle ting klint ut i setene. Så langt har jeg sett ulike mystiske flekker og rusk og rask (Peanøttsmør, sjokolade, popcorn, sjokomelk, eller ganske enkelt en stor rød flekk…) Så dersom man ser en tomt sete på en ellers fullstappet BART tyder det på at det ikke er helt trygt å sette seg der.

Førerene av BART er også noen sære karakterer og det er svært ulikt hvor mye de gir av seg selv i jobben. Jeg tror det er valgfritt hvor mye de vil gjøre ut av det å annonsere stoppestedene, men et minimum er at de bør nevne neste stasjon. Noen av førerne er tydeligvis redd for sin egen stemme og bare brummer kjapt og uforståelig inn i høytaleren hvor vi stopper neste gang. Andre, der imot, tror jeg legger sitt liv og sjel ned i arbeidet med å transportere mennesker på BART hver dag. En dag var det en mann som brukte lang tid på å fortelle hvordan været var og hvilken dato det var og hvordan kjøreplanen ble fremover. Ikke minst ønsket han alle en riktig fin kveld. Flere liker også å lage et helt spesielt tonefall der de holder første del av Richmund lenge for så å si resten kjempehøyt og fort ”RiiiiiiiiiiiiicMOnd train”. Kanskje for å vekke de som eventuelt har sovnet? Hvem vet.

Kart over de ulike BART-linjene. Vår linje er den røde (evt
gul + oransje med et bytte på veien) 

Køsystemet for å komme inn på BART er også noe helt for seg selv. USA har generelt en ekstrem køkultur der man alltid lager fine linjer og førstemann skal først, rett skal være rett. Men på BART i rushtiden er dette litt annerledes. Folk stiller seg riktignok i kø på perrongen, jada, ved alle stedene der dørene kommer til å åpnes. I to fine, rette rekker bakover. Men når et tog endelig kommer og folk stresser for å komme seg på, så er det neimen ikke sikkert at de son står fremst i køen skal med på akkurat dette toget. De står bare der, liksom i kø til neste tog. Dette syns jeg var ganske forvirrende til å begynne med. Dette ble jo bare kaos. Folk som intens holder på sin plass i køen selv om deres tog kanskje ikke kommer før som nummer tre i rekken… Det skaper jo bare forvirring. Folk vet ikke hvem som skal før dem på og hvem som vil vente og det gir skikkelig trengsel rett utenfor dørene der det allerede er trangt når folk skal både av og på den korte stunden toget oppholder seg på hvert stoppested. Akk meg ja… I begynnelsen ville jeg ikke være med på dette kaoset og ventet på å stille meg i kø til rett før toget mitt kom. Dessverre resulterte dette i at jeg alltid kom sent på toget og ofte måtte stå (noe som var ganske kjipt i 30 minutter etter en lang slitsom dag). Så nå, når jeg vil påstå at jeg begynner å bli en dreven BART-passasjer, må jeg innrømme at jeg slenger meg inn i kaoset og holder min plass i køen jeg også – selv om ikke det er mitt tog som kommer først. Det er visst bare slik man gjør det på BART...

De ser litt søte ut egentlig...