"I'm sorry, what was your name again?"

Eg går rett på sak i dag: å hete Ulrike eller Kjetil i USA er, mildt sagt, upraktisk! Allerede på nyttårsaften, altså andre dagen i USA, så oppstod det problemer. Vi skulle bestille bord og de ønsket gjerne å ha et navn til bordet. Som urutinert nordmann i USA sa eg Kjetil på ordentlig bergensk (med riktig kj-lyd). Servitrisen ble selvsagt seende ut som et spørsmålstegn, og eg forsøkte å gjøre det enklere for henne ved å si navnet mitt så engelsk eg bare kunne. Det hjalp fint lite. Heldigvis kan eg stave navnet mitt, så vi fikk orden på det.

Når vi kom tilbake samme kvelden for å spise så spurte de etter navnet på reservasjonen. Eg sa navnet mitt på engelsk, og før hon rakk å se rart på meg, kom hun tydeligvis på kem eg var. Det rare navnet var såpass sjeldent at servitrisen husket det igjen (flaks at hon fortsatt var på jobb tenkte eg). Det ordnet seg denne gang, men eg bestemte meg for at Kjetil er et såpass upraktisk navn at det nytter ikkje å bruke det, uavhengig av kor flink eg blir til å engelsk-gjøre det.

På vei hjem fra restauranten den kvelden diskuterte Ulrike og eg disse upraktiske navnene, og da særlig mitt, og fant ut at vi måtte finne et dugelig surrogatnavn. Etter en del halvgode forslag kom eg frem til Chet. For ordentlige striler, som nærmest sier Tjetil, er ikkje Chet så langt fra sannheten. Dessverre er det ikkje bare bare å bruke Chet heller. I seminarkurset så spurte foreleseren tre ganger om navnet før hon ga opp, og har ikkje brukt det siden. Hon kaller meg heller "our" eller "the" "economist" dersom hon vil eg skal svare på noe.

Heldigvis forstår mesteparten mitt nye navn relativt greit, men eg pleier kjapt å stave det for sikkerthetsskyld. Eg har nok blitt litt bedre å uttale det også, noe som var vanskeligere enn først antatt, ettersom det opprinnelig er en forkortelse for Chester på britisk-engelsk (les: lite brukt i USA).

Sist gang resespsjonisten skulle finne en pakke til meg så sa hon: "Yeddill?". Eg reagerte først ikkje fordi det på ingen måte gikk opp for meg at det var mitt navn hon hadde prøvd å si. Hon følte seg dum og sa at hon ikkje ante kordan det skulle uttales og spurte meg. Eg sa at eg heller ikkje ante kordan det skal uttales på engelsk, men at eg bruker å kalle meg "Chet". Hon ble veldig fornøyd og sa: "Chet? That I can do!". På klatregruppen og i resepsjonen i huset vi bor, samt hos fysioterapauten min, er eg no kjent som Chet, noe alle er fornøyd med, inkludert undertegnede.

Et søk på whitepages (USAs gulesider) forteller at det er kun fire stykker som heter Kjetil i California, mens det er 213 stykker som heter Ulrike. Eg tror min samboer har en del tyskere å takke for at hennes navn er såpass mye brukt. Noen tar Ulrike sitt navn veldig fort, mens andre har problemer, og da ender de ofte opp med å lage sin egen variant. Som Shingo, Ulrikes læremester, sløyfer vokalen på slutten, og amerikanere flest bruker å omgjøre k'en til "g". Ulrike må derfor være flink til å respondere til ulike og ofte ugjenkjenbare versjoner av navnet sitt. I enkelte situasjoner pleier min kjære å kun benytte Ulli, som når vi for eksempel kjøper kaffi. Men av en eller annen grunn roter hon med å stave "i" og den ender ofte opp som en "e" eller "a". Det skjedde sist gang vi var på Starbucks, slik som bildene under illustrerer.

Kaffistedene merker kaffien med navn slik at de holder orden på kem som bestiller ka

 Vi er veldig glad i våre navngivende foreldre, men vi synes at dere kunne vært litt flinkere til å forutse den økende globaliseringen og resonnert dere frem til at vi sannsynligvis ville komme til å bo i utlandet i en periode, og at våre navn da ville medføre endel komplikasjoner. Men, som Ulrike nettopp påpekte, det ville jo aldri blitt noe av dette blogginnlegget om vi hadde fått mer internasjonale og anvendelige navn ;-)

To fornøyde på biltur med hver sin iskaffe