Napa Valley

For et par uker siden var det endelig en helg jeg kunne ta meg (nesten) helt fri og vi benyttet anledningen til å dra til Napa Valley. Dette er et svært kjent og berømt vindistrikt i California, ca en times tid nord for Berkeley. Der produseres det både berømte Chardonnay og Cabernet Sauvignon, for å nevne noen, og hele området er virkelig preget av vin. Vi tilbrakte lørdagen i Napa. Dette er en av de eldste byene i Napa Valley som ligger i utkanten av den lange dalen som huser hundrevis av wineries. Det var nydelig vær og vi spiste lunsj ute, fulgt av et deilig glass med hvitvin, selvfølgelig.

Litt vinsmaking hørte også med, men i selve Napa er det ingen wineries.  Et mangfold av vingårder utenfor byen tilbyr vinsmakingerr og omvisninger, ja det hele er egentlig ganske turistifisert. Vi hadde dessverre ikke fått planlagt å være med på noe sånt og siden vi ikke aktet å kjøre bil på highwayen etter vinsmaking, fant vi oss heller et ”wine tasting room” i Napa. Der fikk vi smake på vin fra flere av vingårdene i området og fikk en hel del historie og interessant informasjon med på kjøpet. Alt dette fra en fantastisk liten dame som var helt vill. Da jeg til slutt valgte å kjøpe en flaske med den nest beste vinen hylte hun ”Yeeey!!” og løp for å finne den frem. Utrolig artig! Jeg kan også nevne at den beste vinen de hadde var noe av det beste jeg har drukket. Det var en spesialutgave av en særs god Cabernet, som kun ble laget i svært lite kvantum, altså svært eksklusiv og tilsvarende knalldyr. Vi snakket etterpå om at damen lot meg smake akkurat denne i håp om at vi feiret en spesiell dag og at det kanskje var en liten sjanse for at vi ville spandere på oss en slik luksusvin. Den gang ei, men kanskje en annen gang :-)

Etter vinsmakingen var selvsagt en viss person blitt sulten igjen, så vi måtte finne oss litt ost og skinke på en uterestaurant. Og hva er vel ikke bedre å skylle det ned med enn et godt glass hvitvin. Enhver smårestaurant i Napa har kjempelange vinmenyer og alle menneskene som bor der virker oppriktig stolte av vinen sin.

Endelig var det tid for å sjekke inn på Hernessey House, stedet vi skulle overnatte. Jeg har nesten ikke ord for å beskrive denne lille perlen av et Bed&Breakfast. Fantastisk, det er vel kanskje den beste, og ikke det spor overdrevne, beskrivelsen! Rommet var enestående og unikt med boblebad og herlig seng. Fra 17-19 ble det servert deilig vin og ost til alle gjestene på terrassen bak huset. Enda mer gode lokale viner som det bare var å forsyne seg av. Frokosten var et kapittel for seg selv. Jeg kan bare nevne nystekte muffins, frukt, hjemmelget musli, en himmelsk pai og en kjempetrivelig dame som løp rundt for å gi oss det vi trengte før vi rakk å legge merke til at vi trengte det.

Hennessey House B&B

Liten tass i stor seng

Litt morgentrøtt luksusdyr

Etter frokost forlot vi Hennesey House i håp om å komme tilbake dit en gang om ikke altfor lenge. Vi kjørte nordover og gjennom hele Napa Valley. Vakre vingårder strakte seg helt inn til fjellene i begge retninger og enkelte vingårder dyrker også vin litt oppover i høyden. Veldig flott, men sikkert enda finere når det kommer løv på vinbuskene. Det var utrolig varmt denne dagen og første dag jeg kunne gå rundt hele dagen i piratbukse og singlet uten å fryse.

Rad på rad på rad med vintrær

Utsikt fra UCSF Parnassus, rett utenfor jobben min

En virkelig super helg som vi kommer til å huske lenge. Den ble avsluttet med en snarvisitt innom UCSF for å stelle litt med fettcellene jeg gjør forsøk på nå. De vokser og trives :)

Til slutt, en liten film med noen klipp fra en fantastisk helg!

Et lite stykke Norge

Det er noe som overgår det meste når man er langt borte fra alt som hjemme...  Den dagen det dukker opp en liten pakke i postkassen fra andre siden av jordkloden med det fantastiske innholdet av en halvklam, halvsmeltet og aldeles himmelsk nydelig melkesjokolade!! Et lite stykke Norge!! Å se den kjente, gule embalasjen, rive opp papiret, lukte den gode kakaomelkelukten, brekke av et uhøflig stort stykke og la det smelte på tungen... Toppen av lykke! Takk Mamma, du vet hva som gleder din datter. 

Det er egentlig et litt merkverdig, lidenskapelig forhold jeg får til melkesjokolade når jeg er langt hjemmenfra. Jeg spiser ikke så ofte vanlig melkesjokolade hjemme. Foretrekker ofte mørkere sjokolade eller den med nøtter eller mandler i... Men når man er ute i den store verden, akk, da er det ingenting som slår den gode, gamle (ingen over, ingen ved siden) Freia Melkesjokolade. Mmmm... den første ble slukt på flekken, mens den andre ligger i skuffen, godt gjemt, for å spares til en dag den trengs som mest. 

Always open

Obama sa i sin "State of the Union"-tale at ingen kan slå amerikanerne på produktivitet. Det er, etter min mening, noe som definitivt kan diskuteres og det finnes nok en del asiater som vil si seg uenig. Ett poeng har presidenten riktig nok: amerikanerne har hvertfall lange arbeidsdager og utvidet arbeidsuke. Etter å ha vært her i omtrent to og en halv måned er vi blitt godt vant - nærmest alle butikker er åpne hele uken, og gjerne langt utover kvelden (natten). For oss konsumenter er dette veldig praktisk, men det betyr også at noen må være på jobb hele tiden, så hvor ideelt det egentlig er kan nok også diskuteres.

Øl er veldig rimelig her, pluss at det er et enormt utvalg så man kan få prøvd mange ulike typer. Mye importert fra Europa (noe som er veldig bra, da mye amerikansk øl smaker vann...) og en del fra Asia også. Eg burde nok ha blitt vant til prisene etter å ha vært her såpass lenge, men eg synes likevel at det nesten er "juks" å kjøpe 12 Heineken eller 12 Coroña for under en hundrings..

Ikkje bare sol og varme

For de av dere som skulle ønske at dere kunne fått en smak av Californiavær, ville ikkje hatt noe å sett frem mot denne uken. Vi har tydeligvis skikkelig Bergensgruffs i vente! Eg stod på busstoppet i kun ti minutter i dag, men likevel klarte kombinasjonen av vind og regn å gjøre buskebeina rimelig våt, sjøl om eg brukte paraply. Mens eg stod der og hørte på lydbok under paraplyen min følte eg meg delvis "hjemme igjen". En typisk følelse av å vente på bussen, i regnet, under en paraply som gjerne skulle vært mye større, noe eg har gjort uttallige ganger på vei til NHH.

Eg går nesten alltid til skolen, delvis fordi det er deilig, delvis fordi eg slipper å vente på bussen og delvis fordi eg kan beregne tiden mye bedre. Dette er andre gangen eg har tatt bussen til skolen. Forrige gang eg tok bussen var det fordi eg hadde forslått tåen min og det var ikkje særlig behagelig å gå. Den dagen var det godt vær og eg synes bussturen var kjapp og effektiv. I dag derimot, var bussen svært full, den stoppet meget hyppig for å slippe folk av og ta på nye, så mye tyder på at når det er dårlig vær så blir bussen brukt i mye større grad. På grunn av min feilberegning av bussens effektivitet, endte eg nesten opp med å komme for seint til min egen fremføring. I tillegg, som urutinert busspassasjer, gikk eg av på et stopp altfor tidlig, da eg ikkje var klar over at bussen gikk opp hele veien langs campus og stopper like ved auditoriumet. Eg endte derfor opp med å traske 15 minutter i regnet til tross bussbruk...

Fremføringen gikk hvertfall bra og eg feiret med å ta bussen hjem igjen - denne gangen ble bussen tatt helt fra campus til mitt kvartal ;)

"I'm sorry, what was your name again?"

Eg går rett på sak i dag: å hete Ulrike eller Kjetil i USA er, mildt sagt, upraktisk! Allerede på nyttårsaften, altså andre dagen i USA, så oppstod det problemer. Vi skulle bestille bord og de ønsket gjerne å ha et navn til bordet. Som urutinert nordmann i USA sa eg Kjetil på ordentlig bergensk (med riktig kj-lyd). Servitrisen ble selvsagt seende ut som et spørsmålstegn, og eg forsøkte å gjøre det enklere for henne ved å si navnet mitt så engelsk eg bare kunne. Det hjalp fint lite. Heldigvis kan eg stave navnet mitt, så vi fikk orden på det.

Når vi kom tilbake samme kvelden for å spise så spurte de etter navnet på reservasjonen. Eg sa navnet mitt på engelsk, og før hon rakk å se rart på meg, kom hun tydeligvis på kem eg var. Det rare navnet var såpass sjeldent at servitrisen husket det igjen (flaks at hon fortsatt var på jobb tenkte eg). Det ordnet seg denne gang, men eg bestemte meg for at Kjetil er et såpass upraktisk navn at det nytter ikkje å bruke det, uavhengig av kor flink eg blir til å engelsk-gjøre det.

På vei hjem fra restauranten den kvelden diskuterte Ulrike og eg disse upraktiske navnene, og da særlig mitt, og fant ut at vi måtte finne et dugelig surrogatnavn. Etter en del halvgode forslag kom eg frem til Chet. For ordentlige striler, som nærmest sier Tjetil, er ikkje Chet så langt fra sannheten. Dessverre er det ikkje bare bare å bruke Chet heller. I seminarkurset så spurte foreleseren tre ganger om navnet før hon ga opp, og har ikkje brukt det siden. Hon kaller meg heller "our" eller "the" "economist" dersom hon vil eg skal svare på noe.

Heldigvis forstår mesteparten mitt nye navn relativt greit, men eg pleier kjapt å stave det for sikkerthetsskyld. Eg har nok blitt litt bedre å uttale det også, noe som var vanskeligere enn først antatt, ettersom det opprinnelig er en forkortelse for Chester på britisk-engelsk (les: lite brukt i USA).

Sist gang resespsjonisten skulle finne en pakke til meg så sa hon: "Yeddill?". Eg reagerte først ikkje fordi det på ingen måte gikk opp for meg at det var mitt navn hon hadde prøvd å si. Hon følte seg dum og sa at hon ikkje ante kordan det skulle uttales og spurte meg. Eg sa at eg heller ikkje ante kordan det skal uttales på engelsk, men at eg bruker å kalle meg "Chet". Hon ble veldig fornøyd og sa: "Chet? That I can do!". På klatregruppen og i resepsjonen i huset vi bor, samt hos fysioterapauten min, er eg no kjent som Chet, noe alle er fornøyd med, inkludert undertegnede.

Et søk på whitepages (USAs gulesider) forteller at det er kun fire stykker som heter Kjetil i California, mens det er 213 stykker som heter Ulrike. Eg tror min samboer har en del tyskere å takke for at hennes navn er såpass mye brukt. Noen tar Ulrike sitt navn veldig fort, mens andre har problemer, og da ender de ofte opp med å lage sin egen variant. Som Shingo, Ulrikes læremester, sløyfer vokalen på slutten, og amerikanere flest bruker å omgjøre k'en til "g". Ulrike må derfor være flink til å respondere til ulike og ofte ugjenkjenbare versjoner av navnet sitt. I enkelte situasjoner pleier min kjære å kun benytte Ulli, som når vi for eksempel kjøper kaffi. Men av en eller annen grunn roter hon med å stave "i" og den ender ofte opp som en "e" eller "a". Det skjedde sist gang vi var på Starbucks, slik som bildene under illustrerer.

Kaffistedene merker kaffien med navn slik at de holder orden på kem som bestiller ka

 Vi er veldig glad i våre navngivende foreldre, men vi synes at dere kunne vært litt flinkere til å forutse den økende globaliseringen og resonnert dere frem til at vi sannsynligvis ville komme til å bo i utlandet i en periode, og at våre navn da ville medføre endel komplikasjoner. Men, som Ulrike nettopp påpekte, det ville jo aldri blitt noe av dette blogginnlegget om vi hadde fått mer internasjonale og anvendelige navn ;-)

To fornøyde på biltur med hver sin iskaffe

Jordskjelv

Vi våknet av et brak i natt (natt til 5. mars) og sengen vår ristet, begge spratt opp i sittende stilling, og skjønte fort at det måtte være et jordskjelv. Et googlesøk hjalp oss til å finne ut at det var to jordskjelv, først et lite, deretter et større. Det forklarer koffor begge mente å være halvvåken i det jordskjelvet ble utløst (altså det andre og kraftigste av jordskjelvene). Det var litt ubehagelig, for man får en følelse av at ting skal rase sammen. Det er sikkert førstegangsfølelsen av å oppleve jordskjelv. Ulrike har opplevd skjelv tidligere, men eg tror ikkje det gjorde opplevelsen mindre urovekkende. Det er nok bare oss nordboere som blir skremt av slike jordskjelv - ingen på jobben til Ulrike har nemlig nevnt dette overhodet. Hadde vi opplevd noe sånt i Norge hadde det nok vært månedens snakkis på norske arbeidsplasser...

Vedlagt er en link til en video som forteller litt om jordskjelvene. PS: beklager reklamen dere må tåle før videoen starter!


                 

BART

Siden jeg jobber på UCSF har jeg et stykke å pendle hver dag. Vi har jo bil, så hvorfor ikke bare kjøre? Nei, det er faktisk ikke så lett for det er vanskelig , og ikke minst dyrt, å parkere på Parnassushøyden, der mitt campus befinner seg. Dessuten er det lange og treige køer over Bay Bridge i rushet, som er den letteste veien til SF fra Berkeley. Så, alt tatt i betraktning, det enkleste er å reise kollektivt til jobb, hvertfall i ukedagene. 

En liten BART kommer susende

Uansett, jeg sitter i skrivende stund på BART – dette toget jeg tar hver dag fra Berkeley inn til sentrum av San Francosco. Derfra tar jeg Muni Metro ut til Parnassus. Så jeg har en liten reise hver dag og for meg som stort sett har kunnet gå til skole og jobb tidligere i livet, er det litt uvant å bruke så mye tid på det.

Jeg tenkte hvertfall jeg skulle dele litt av mine erfaringer fra BART med dere. Det er nemlig noen litt artige finesser med dette "Bay Train". BART står forresten for Bay Area Rapid Transit, for de som lurte på det. For det første så var det ikke bare bare å finne ut av dette systemet. Første dagen vi skulle komme oss til Berkeley fra flyplassen gikk vi av og på tre ulike tog før vi forstod at vi egentlig bare kunne blitt værende på det første. Det funker litt som metro, så jeg trodde først at fargen på ruten på kartet tilsvarte fargen ved siden av skinnene på perrongen og at dermed hver linje hadde sin egen perrong, men vi fant altså ut at det ikke stemte. Det er gul farge på alle perrongene :P Så hvordan kunne man da vite hvor hvert tog går fra? Vel, noen steder er det heldigvis tavler der det annonseres hvilket tog som kommer + togene i nærmeste fremtid. Og på samme måte som metro heter linjen det samme som endestoppet (Vi tar da Richmund-toget til Berkeley). Men på andre steder er det ikke noen tavle, så man må bare vente og håpe man klarer å se på toget som kommer hvor det skal. Det står heller ingenting på siden av toget… så man må klare å se fremme på toget i øyeblikket det raser inn på perrongen. På de fleste stasjoner kommer alle togene som skal i samme retning på samme sted så her gjelder det å følge med. Heldigvis pleier det å annonseres over høytalere der det ikke er tavle, men når sant skal sies er det ikke helt lett å høre hva de sier alltid… Hehe, det var altså litt forvirrende i begynnelsen dette BART-opplegget, men jeg må si at det er veldig lett når man kommer inn i det. De mest sentrale stasjonene har også både skilt, tavle og stemme på høytaleren som stort sett er grei å få med seg.

Perrong med gul linje - slik det er på alle...

Det er mye rare folk som tar BART. Folk fra alle klasser i samfunnet og man får virkelig oppleve mangfoldet som finnes her. Jeg sitter ofte å kikker litt på folk i smug og det er ganske artig. Omtrent 60 % sitter å taster på smarttelefonene sine (og av de har sikkert 80% iphones!), 30 % leser bøker eller aviser og resten sitter og glor, sover eller prater med andre. Man ser både buissnesmenn i dress, tjukke folk som tar opp to hele seter (og Nb: setene her er skikkelig store!), en og annen junky, unger som hyler og homser som står og vrikker på seg og bruker vinduet som speil for å være sikker på at sveisen er perfekt (en sveis som for øvrig så ut som den kom rett opp fra sengen…). Ja, en real blanding!

Man må også se seg litt godt for før man setter seg i et sete på BART Til tross for ”the federal law” om at man ikke får spise eller drikke på reisen, er det innimellom ganske ekle ting klint ut i setene. Så langt har jeg sett ulike mystiske flekker og rusk og rask (Peanøttsmør, sjokolade, popcorn, sjokomelk, eller ganske enkelt en stor rød flekk…) Så dersom man ser en tomt sete på en ellers fullstappet BART tyder det på at det ikke er helt trygt å sette seg der.

Førerene av BART er også noen sære karakterer og det er svært ulikt hvor mye de gir av seg selv i jobben. Jeg tror det er valgfritt hvor mye de vil gjøre ut av det å annonsere stoppestedene, men et minimum er at de bør nevne neste stasjon. Noen av førerne er tydeligvis redd for sin egen stemme og bare brummer kjapt og uforståelig inn i høytaleren hvor vi stopper neste gang. Andre, der imot, tror jeg legger sitt liv og sjel ned i arbeidet med å transportere mennesker på BART hver dag. En dag var det en mann som brukte lang tid på å fortelle hvordan været var og hvilken dato det var og hvordan kjøreplanen ble fremover. Ikke minst ønsket han alle en riktig fin kveld. Flere liker også å lage et helt spesielt tonefall der de holder første del av Richmund lenge for så å si resten kjempehøyt og fort ”RiiiiiiiiiiiiicMOnd train”. Kanskje for å vekke de som eventuelt har sovnet? Hvem vet.

Kart over de ulike BART-linjene. Vår linje er den røde (evt
gul + oransje med et bytte på veien) 

Køsystemet for å komme inn på BART er også noe helt for seg selv. USA har generelt en ekstrem køkultur der man alltid lager fine linjer og førstemann skal først, rett skal være rett. Men på BART i rushtiden er dette litt annerledes. Folk stiller seg riktignok i kø på perrongen, jada, ved alle stedene der dørene kommer til å åpnes. I to fine, rette rekker bakover. Men når et tog endelig kommer og folk stresser for å komme seg på, så er det neimen ikke sikkert at de son står fremst i køen skal med på akkurat dette toget. De står bare der, liksom i kø til neste tog. Dette syns jeg var ganske forvirrende til å begynne med. Dette ble jo bare kaos. Folk som intens holder på sin plass i køen selv om deres tog kanskje ikke kommer før som nummer tre i rekken… Det skaper jo bare forvirring. Folk vet ikke hvem som skal før dem på og hvem som vil vente og det gir skikkelig trengsel rett utenfor dørene der det allerede er trangt når folk skal både av og på den korte stunden toget oppholder seg på hvert stoppested. Akk meg ja… I begynnelsen ville jeg ikke være med på dette kaoset og ventet på å stille meg i kø til rett før toget mitt kom. Dessverre resulterte dette i at jeg alltid kom sent på toget og ofte måtte stå (noe som var ganske kjipt i 30 minutter etter en lang slitsom dag). Så nå, når jeg vil påstå at jeg begynner å bli en dreven BART-passasjer, må jeg innrømme at jeg slenger meg inn i kaoset og holder min plass i køen jeg også – selv om ikke det er mitt tog som kommer først. Det er visst bare slik man gjør det på BART...

De ser litt søte ut egentlig...