Endelig litt hest!

De ivrigste leserne av bloggen vår husker kanskje at jeg nevte møte med en dame og en hest noen blogginnlegg tilbake. Hun som var så positiv og skulle fikse hest som jeg kunne ri. Det skulle vise seg å slett ikke være så lett å få laget ev avtale for å prøve denne hesten (Bella). Først var Kate (som jeg traff på tur) veldig opptatt og deretter var det misforståelser med eieren av hesten om når det passet at jeg kunne ri den. Jeg begynte å miste håpet om at dette skulle bli noe av, men endelig ble Kate og jeg enige om at jeg heller skulle prøve hesten hennes, Dolly. Jeg tok en ridetime på et ridesenter for noen uker siden, men ellers har det ikke blitt noe riding siden jeg kom, så man kan vel si at det var en viss lengsel etter hestelukt i nesen. Så endelig, nå sist lørdag dro vi avgårde til et nytt og ukjent sted for å møte en dame jeg såvidt hadde truffet, og en hest som visstnok skulle være "...taller - bigger than Bella - but a real sweetheart :) " Spennende!

Plassen vi skulle møte Kate var en parkeringsplass like ved Moraga (ca 30 min kjøring fra Berkeley). Det var nydelig natur med åser, åpne områder og skog om hverandre. Tydeligvis beskyttede områder med begrenset ferdsel for å ikke ødelegge naturområdene. En smilende Kate med bilen full av hunder dukket opp like etter og vi kjørte etter henne til stallen - eller, det var egentlig ingen stall. Bare et uthus for utstyr. Hestene går ute året rundt og har enorme områder å boltre seg på, så stall trengs strengt tatt ikke :) 

God og tjukk beitemage. Og vinteren er visst normalt hennes slankeste periode, men ikke i år nei :P

"One more time! One more time! Jake blir aldri lei av å løpe etter ball

Søte Dolly :)

Vi måtte avgårde en liten tur oppover åsen for å hente ned Dolly, der hun stod og koste seg med 15 andre hestekompiser. For et herlig hesteliv! Dolly er blanding av Belgian horse og American Quarter horse. Altså har hun det tunge og litt arbeidshestaktige fra belgeren, men er også mye lettere enn det pga quarteren. Likevel er hun en helt annen type hest enn jeg er vant med å ri (og egentlig liker). Hun er utrolig kraftig, stor! med et utrolig stort hode, hehe, men også veldig søt og virkelig a sweetheart. Kjempesøt og snill hest.

En liten prøvetur. Positivt overrasket over hvor kjapp Dolly var

Tilbudet er rett og slett for bra til å kunne begynne å rynke på nesen for at det ikke var en fullblods araber jeg kunne låne... For Kate er helt fantastisk grei. Jeg kan ri Dolly så ofte jeg vil i helgene, men dersom det ikke passer eller vi er vekkreist er det heller ingen problem. Jeg kan bare bestemme meg fra uke til uke. Området er legendarisk og byr på endeløst med turområder og flotte steder å ri. Kate fortalte meg litt og det virket som uansett hvilken retning du red kom man til en eller annen fantastisk flott skog eller område. Kjetil elsket Dolly (for hest å være). Han vil kanskje til og med prøve å ri litt en dag og syns det var utrolig betryggende at Dolly fint tåler å ha barn hengene i halen + 7 barn på ryggen og syns det er helt ok å bli fingermalt av en hel barnehage.

Jeg tror jeg følte meg mindre oppå der enn jeg ser ut som.

Ulrikes pick

Golden Gate Fields

Veldig fornøyd jente når hesten "min" vant!

Noe jeg hadde bestemt meg for at vi måtte gjøre mens vi var i USA var å se på galloppløp. Min fasinasjon for denne hestesporten begynte allerede på barneskolen, hekta som jeg var på Pennyklubbens bokserie om emnet (Wonderserien, for de som husker den...?). I flere år hadde jeg til og med plan om å bli jockey når jeg ble stor...  Det var derfor til min store glede jeg oppdaget at det faktisk fins en stor hesteveddeløpsbane like i nærheten av Berkeley. Dit måtte vi dra! Det ante meg at dette var noe også Kjetil kunne syns var gøy. Han liker spenning og er utrolig fasinert av raske ting. Kanskje kunne vi finne en hestesport som begge kunne ha glede av :)

Sist søndag var det "Dollar Day" på Golden Gate Fields i tillegg, noe som vil si at parkering, inngang, øl, brus og hot dog kostet kun kostet en dollar. Solen tittet fram idet vi parkerte utenfor banen - kunne det bli bedre? 

Det er en eller to galloppbaner i Norge, men galloppsporten er generelt liten hjemme. Jeg har vært på Øvrevoll én gang og det var stor stas, men dette var noe helt annet. Banen var enorm og masse plass for publikum både inne og ute. Etter en liten stund hadde vi også funnet ut av hvordan ting fungerte. Hvor man kunne se på og vurdere hestene mens de ble salt på og leid rundt, hvor man kunne se vinneren, hvordan man veddet på de ulike hestene og hvor man kunne se oddsen. Vi fant snart ut at for å få litt spenning var det gøy å sette et par dollar på en hest. Jeg studerte neste løps konkurenter i oppsalingsringen og (uavhengig av odds og spådommer) fant meg raskt en favoritt. En nydelig rødbrun fole ved navn D'honorable One som utmerket seg med sine lette dansende steg, toppede ører og nysgjerrige blikk. I motsetning til de andre mest ivrige virket ikke denne det minste stresset, bare vedlig klar, oppmerksom og "på høgget". 

D'honorable One - der jeg oppdaget den i oppsalingsringen.

 

Like etter stormet den samme folen først over målstreken, med god margin til nummer to. Jockyen holdt den igjen som nummer 3 like bak teten helt til de kom på oppløpssiden. Da lot han den gå... og den suste opp i tet akkurat idet de passerte oss. Vi vant! Ekstra gøy var det at denne hesten hadde nesten dårligst odds i løpet og selv om vi bare hadde spilt 2 dollar fikk vi 8 ganger det samme tilbake. Kjempestas! :)

"Min" vinner - hesten med nesten dårligst odds i sitt løp overrasket alle.

Kjetil vurderer odds og vinnersjanse for de ulike hestene. Litt statistiske vurderinger er det sikkert og.

 Kjetil syns det var topp å kunne bruke hesteinteressen min til noe litt nyttig. I tillegg var jo dette rikelig med både fart og spenning på en gang. Vi klarte å tippe vinneren i to løp til. Kjetil så seg faktisk ut en hest i ett løp som han syns så sterk og fin ut og den vant! Utrolig gøy at han ble så grepet av basillen. Andre løp var det verre å tippe vinneren og vi tapte noen dollar, men vi dro derfra fornøyde noen timer senere med omtrent like mange dollar i lommeboken som da vi kom, selv med kjøp av flere hotdogs og brus :) En svært vellykket søndag!

Paradering med fanfare før løpet. Løpshestene har hver sin stødige lederhest for å roe seg ned.

Fornøyd Kjetil etter han tippet på vinnerhesten.

Intens spenning like før start. Sekunder før hestene nærmest eksploderer ut av startboksene.

Dundrende hover like forbi mål.

Denne folen var helt nydelig, men var dessverre ikke så flink å løpe. Jeg lekte med tanken på å kjøpe den og heller gjøre den til dressurhest. Den hadde utrolig flotte bevegelser :) Hadde sikkert fått den billig etter dette løpet...

Tiden flyr

Nord for San Francisco med utsikt mot Golden Gate Bridge

Vi har nå vært her i snart 1 1/2 måned - og tiden har virkelig begynt å fly. Som vi har vært inne på tidligere har rutinene begynt å bli etablert og det gjør jo ikke akkurat at dagene flyr mindre avgårde. Det har begynt å gå opp for meg at rutiner på arbeidsplasser her er ganske annerledes enn i Norge. Her er det slett ikke den typiske 8-4 arbeisadagen som gjelder - mer (8)9 til 6 og gjerne enda senere... Det er kanskje litt spesielt mye jobb, jobb, jobb i et ambesiøst forskermiljø slik det er der jeg er nå, men jeg merker på rushet i kollektivtrafikken at det er mange som både jobber mye og lenge her...  Når jeg i tillegg har litt over en times reisevei, blir det lett lange dager. I begynnelsen var jeg litt misfornøyd med alt jeg ikke kommer til å å gjort siden det blir så mye tid som går med til jobb. Nå prøver jeg å fokusere på alt det jeg får lært av å være her og det er utrolig spennende å få lov å være der og lære av en så flink forsker. Så får vi prøve å gjøre mest mulig ut av helgene og forhåpentligvis kan jeg ta litt langhelger også når jeg har kommet mer igang.

Bratte stup rett ned i bølgene

På tur nord for Golden Gate Bridge

San Francisco i det fjerne. Masse seilbåter på fjorden.

De siste helgene har vi vært litt rundt på noen mindre dagsturer, blant annet til området nord for San Francisco - nord for Golden Gate Bridge. Legger ved noen fine bilder av broen på en nydelig klar dag og litt fin kyst og strand. Det var flotte coastal trails å rusle på her og fine strender. Blant annet Rodeo Beach - der vi satt og spiste lunsj mens tærene fikk kose seg fritt i sanden (og det likte de godt!) Men det var ikke like fristende i vannet - vil heller si iiiiiiskaldt! Var kun noen hunder som koste seg i bølgene. Dette er et sted vi helt sikkert kommer til å vende tilbake til, bare 30 min kjøring herfra.

Fornøyd tass spiser lunsj på stranden

Rodeo Beach

Fine strender i dette området. Denne ligger litt for seg selv.

Her spiste vi lunsj

Rodeo Beach sett bakenfra. Søt liten coastal trail førte ned dit.

Nå er det endelig ny helg etter en svært lang, men også kjekk, uke for min del. Kjetil er så støl etter tøff styrketrening etter klatringen sist at han droppet dagens klatretrening og jeg gikk tidlig fra jobben (kvart over 4). Vi lurte på om vi skulle gå ut å spise, men følte egentlig mest for en rolig kveld idag. Kjetil lager nå middag og jeg har fått meg et glass vin - herlig! Imorgen må jeg faktisk en tur innom universitetet for å passe cellene mine (Jeg har forsøk gående med fettceller som må sees litt til og få ny næring). Det er nok fort gjort og Kjetil tenker å bli med for å se hvordan jeg har det på jobben. Så finner vi sikkert på noe kjekt i San Francisco etterpå. Værmeldingen er ikke så bra så tror ikke det blir strand denne helgen, men det er nok av ting å finne på. Problemet er bare å finne tid til alt ;) Noe som ikke er helt ukjent fra livet hjemme heller egentlig.

Veldig fornøyd tass i solen. Dette var en skikkelig bra dag!

Establishing routines

Det føles egentlig ganske bra å ha kommet ordentlig i gang med skolelivet ved UC Berkeley og fått etablert litt rutiner i hverdagen. Ulempen er selvsagt at tiden begynner å fly siden vi gjør "det samme" hver uke. Min skolehverdag inkluderer én forelesning på tirsdag og én på onsdag. Kurset som går på tirsdag omhandler i hovedsak finanskrisen og vi leser mye "gammel"-teori om markedsdannelse osv. Faget er interessant, men med vekt på sosiologiske konsekvenser og perspektiver, så min økonomiske bakgrunn gir meg ikkje særlig fortrinn. Kurset er et såkalt seminarfag, dvs at det legges opp til mye aktiv deltakelse fra studentene. Vi er under 20 stykker i klassen og eg får pratet mye engelsk hver time. Arbeidsmengden i faget er noe i overkant av det eg helst kunne tenkt meg, mye lesing i tillegg til mye innleveringer, men eg liker godt å ta et fag der eg faktisk får snakket engelsk. Vi er nå kun to norske igjen, av totalt seks (de andre har tatt andre fag pga arbeidsmengden), noe eg er veldig fornøyd med. Som nevnt tidligere, det ER mye nordmenn her, men det er i hovedsak sosiologistudentene som merker det. Studenter fra andre fakultet synes det er storartet å møte nordmenn, slik som amerikanere flest synes.

Det andre faget eg tar er det ikkje så mye å si om. Foreleseren er kjempeflink, ekstremt engasjert og har noe "stand-up comedianish" ved seg, så foreslesningene er heldigvis artige. Men forelesningssalen er stappfull av nordmenn, så dersom noen står i veien eller blokkerer din plass sier man stort sett "unnskyld" heller enn "excuse me".

Et stort poeng med utvekslingen er jo å bli kjent med amerikanere i den grad det er mulig, og helst unngå å menge seg med nordmenn (slik de fleste nordmenn gjør her). Eg bestemte meg derfor å prøve meg på noen studentaktiviteter. Ettersom eg bare vil ha litt sosial omgang var eg ikkje kresen, og leste igjennom de nærmere 700 - 800 gruppene som finnes (alt fra politikk til kunst og fra sport til religion), og endte opp med en som virket spennende, nemlig tennis. Vi stakk innom en sportsbutikk og eg fikk tak i racket. Første trening var på en søndag ettermiddag og vi var omtrent 40 - 50 stykker. Min tenniserfaring omfatter to treninger for ca 15 år siden og en liten økt sammen med Ulrike for to - tre år siden. Kort oppsummert - eg var "totally new to tennis". Innledningsvis skulle vi varme litt opp og gikk sammen to og to. Omtrent 80 % av tennisspillerne var av asiatisk opprinnelse og eg varmet opp sammen med en pitteliten, asiatisk kvinne (jente?). Hun viste seg å være kjempeflink og eg følte meg rimelig dum som ikkje klarte å sende ballen over nettet med mindre eg fikk brukt min "forehand". Eg ble hvertfall varm, men eg tviler på at hun følte seg særlig oppvarmet. Nærmest komisk når hun unnskyldte sitt ene dårlige slag som ikkje traff nøyaktig der det skulle.

Vi ble seinere delt inn i grupper basert på "level of experience", noe som var veldig greit. Vi gjorde mange kjekke øvelser og man merket at man ble bedre bare av én trening. Instruktørene var veldig trivelige, ville gjerne har spørsmål fra oss, samtidig som de ga mye individuell tilbakemelding. Til tross for at mye gikk veldig bra, så kommer eg nok ikkje til å fortsette med tennis, av to ulike grunner. For det første, de fleste på min gruppe (bortsett fra instruktørene) var svært lite utadvente. Eg forsøkte å prate litt med noen av de, men eg fikk kun svært korte svar og intet initiativ til å fortsette samtalen. Den sosiale biten med tennis var derfor noe skuffende. For det andre, og det som egentlig er hovedgrunnen, er at tennis er knallhardt for kroppen. Eg hadde gansperr i fire - fem dager og ryggen min protesterte høylytt mot mine server. Det blir nok bedre for hver gang med tanke på gangsperren, men ryggen må nok skånes i større grad.

Tennis lagt "på hyllen"

Etter tennistreningen (før gangsperren og ryggen hadde sagt klart i fra) så var eg oppgitt på det sosiale aspektet og gikk nok en gang gjennom studentorganisasjonene. Eg fant då klatring, men gruppen virket ikkje aktiv lenger fordi hjemmesiden var lagt ned. Som ny facebook-bruker søkte eg litt rundt og fant ut at de var aktiv på facebook. Eg skrev derfor en mail og spurte om det fortsatt var mulig å delta på gruppen. Svar kom nærmeste umiddelbart - at eg bare måtte delta og at de gjerne ville ha flere medlemmer. Dagen etter deltok eg på middag med gjengen. Eg vet ikkje om eg kan bruke stereotypi på tennis- og klartefolk allerede, men disse klatrerne var i alle fall mye mer utadvent enn tennisgjengen! Vi spiste pizza og pratet mye. Nok en gang var eg eneste utlending, noe som var stor stas for denne gjengen og særlig at eg var fra Norge!




Ulrike og eg har kjøpt medlemskap i en buldrehall (dvs klatring under 5 meter uten tau som sikring, men en tjukkas som er veldig myk å falle på) og klatregjengen, som kaller seg CalClimbing, trener tirsdager og fredager i denne hallen, og då tenker eg å delta. Forhåpentligvis kan eg snike med meg Ulrike etterhvert også. I tillegg reiser CalClimbing på turer i helger hvor vi klatrer ute.

Ulrike og eg var å klatret forrige søndag og vi storkoste oss. No skal vi gjøre skoinnkjøp og er veldig fornøyd med å endelig klatre igjen. Bridges rock har en utrolig bra buldrehall med hundrevis av ruter for alle nivå. Noe helt annet enn de små rommene som tilbys for buldring i Bergen, for å si det sånn. Bildet under gir hvertfall et lite inntrykk av ka eg mener, men det virker likevel mye større i virkeligheten.

Eg må nok skuffe dere - det er ikkje meg på dette bildet...

Noe som også må gjøres i blant er å gi bilen en vask. Jeg tror amerikanere i San Francisco er veldig glad i bilene sine og holder dem nokså rene. Det er sjeldent å se skikkelig skittne biler og steder for carwash, både selvbetjent og automatisk, fins overalt. Vi har faktisk en rett oppi gaten. Så forleden dag syns vi vi hadde forsømt Yarisen lenge nok og ga den en grundig vask i selvbetjent carwash for tre dollar. Det var så kraftig trykk i vannet til å begynne med at Ulrike trodde hun skulle fly bakover, men det gikk fint etterhvert. Ble bare litt latter undervei :)

Hverdagsliv

Vi hadde lyst å vise litt av livet i leiligheten vår og fant derfor ut at vi kunne plassere kamera på toppen av pulten og deretter filme hverdagssyssler. Når vi ser filmen i ettertid merker vi hvordan folk i reality-show har det - man glemmer at man er på tv. Dette fenomenet er ganske tydelig et stykke ut i filmen - legg bare merke til Ulrike's påfunn ;)

        

Første uken på UCSF - litt av mine inntrykk

Etter opp til flere uker med feriestemning, slaraffenliv, småsysler med litt jobb og artikkellesing på takterrassen var det omsider tid for at jeg skulle komme igang. Jeg er jo ikke her bare på gøy eller bare for å holde Kjetil med selskap (litt derfor også da...) , men for å utføre viktig forskning og forhåpentigvis finne ut noe som kan redde menneskeheten fra "the obesity epidemic" ...  Eller hvertfall et lite steg videre i forståelsen om hvordan det henger sammen... alt dette med overvekt, energibalanse, ulike typer fettvev og hvordan det reguleres og påvirkes i kroppen og av kosten... 

Egentlig var jo ikke planen at jeg skulle ha SÅ lang juleferie, men Shingo Kajimura, forskeren jeg skal jobbe hos på Universitetet i San Francisco (UCSF), hadde det så voldsomt travelt nå i januar, så han spurte om jeg ikke heller kunne begynne nærmere februar. Da hadde vi allerede kjøpt og betalt billetter, så jeg måtte bare ta meg litt ekstra fri og jobbe litt hjemmenfra. Det passet i grunnen utmerket. Vi har jo hatt god tid til å både oppleve litt av hvert og ikke minst kommet godt på plass her i Berkeley nå. Jeg har også fått lest meg en del opp på tema Shingo forsker på, blitt ferdig med en prosjektbeskrivelse og føler meg generelt litt mer forberedt. Jeg har nemlig gruet meg ganske mye til å begynne. Det har selvfølgelig litt å gjøre med at jeg kommer til et helt nytt sted med nye, flinke folk og alt foregår på engelsk, men mest har jeg gruet meg til å begynne å jobbe med Shingo. Han er nemlig en veldig kjent og omtalt forsker i miljøet. Han er ung, men har utrettet mye og publisert stort sett i de store, annerkjente journalene som Science og Nature. Dette er journaler som min gruppe i Norge forløbig bare drømmer om å publisere i... Han har hatt post doc stipend på Harward hos en enda meg sagnomsust forsker og i det hele tatt utrettet utrolig mye. Jeg har også hørt rykter om at han liksom har peiling på "alt"! Så jeg har mildt sagt hatt litt presentasjonsangst... men også vært veldig spent og gruet meg en del til å begynne. 

Mandag morgen tok jeg BART (toget som går inn til SF) og Muni Metro videre ut til UCSF Parnassus Campus. Det går faktisk litt over en time hjemmenfra til jeg er på jobb. Jeg hadde fått en slags veibeskrivelse av en som heter Lauren og kom meg inn i rett byggning og opp i rett etage (den niende). Jeg har en liten tilståelse å komme med. Jeg fant ikke helt frem på egenhånd. Lørdagen før fikk jeg nemlig lurt med meg Kjetil for uttesting av "skoleveien" min og for å bli litt kjent... hehe, og det var jeg glad for, for Parnassus Campus er utrolig forvirrende bygget. Jeg tror de har bygget litt og litt uten noe særlig plan overhodet, noe som har resultert i bygg på bygg med masse ganger og noen heiser som kun går til 4. mens andre ikke går helt ned igjen... For å komme bort i min avdeling måtte jeg over en glassbro og der var det låste dører, securetyvakter og enda en låst dør. En del fortvilte teleforner til denne Lauren (som jeg skulle møte, men som selvflgelig ikke tok telefonen!), hjelp fra to sikkerhetsvakter, frustrasjon, røde skinn, en samtale med en vaskemann og litt mer venting senere dukket det plutselig en Lauren opp - mye yngre og enda mer smilende enn jeg hadde forestilt meg, men det var henne. Jeg var kommet på rett plass. Lauren jobber for Shingo, litt som assistent og litt administrativt (og hun har faktisk bachelor i biologi, som meg :) ) Hun hjalp meg med en del praktiske ting. Utrolig søt og hjelpsom jente. Så skulle jeg treffe Shingo. Jeg trodde egentlig han ikke hadde tid til å møte meg før neste uke, så kjente jeg ble litt stresset (Jeg hadde jo ikke fått sendt han prosjektbeskrivelsen min enda... tenk hvis han begynte å spørre meg om vanskelige ting om prosjektet jeg ikke kunne svare på.... tenk så dum jeg ville virke da... og første møte og alt...) Men det var et utrolig hyggelig møte. Shingo var bare smilende og kjempegrei, og jo, han ville snakke litt om prosjektet, men det ble ikke noe stress. Likevel aner jeg at jeg skal få kjørt meg dette halvåret. Han er sykt smart og flink og kan alt mulig. I tillegg jobber han hele tiden, virker det som... Etter 5 minutter spurte han om jeg "could give a talk on the next lab meeting"... Jeg kunne jo ikke annet enn å si ja, men "hjelp!" Det er visst helt informal og talk over lunch, men likevel - skummelt!  

University of California Parnassus Campus er der jeg skal
holde til. 

Resten av uken har gått med til papirarbeid, papirarbeid, møter, orienteringsmøte, nettkurs i alt mulig, skaffe meg IDkort og enda litt mer papirabeid. USA altså - de er ekstremt glad i papirer og skjema... Har altså ikke kommet igang med forskingen min enda, men det vil jeg nok snart. Det har også gått mye tid med til å farte på kryss og tvers i SF. UCSF har nemlig et antall ulike campuser plassert på ulike steder over hele byen. Det har vært en prøvelse og tolmodighetstest å lete seg frem til rette steder hele tiden. De fleste campuser en nemlig slik som der jeg skal jobbe, utrolig usystematiske og håpløse å orientere seg i... 

På min gruppe (Kajimura lab) virker alle veldig greie og hjelpsomme. Den er nyetablert og har ikke så mange medlemmer enda, tipper Shingo + 5-6 og meg. Jeg har fått min egne lille plass på laben. Det er nemlig noe som er helt annerledes enn på Nifes der alle har sine egne kontor også har man fells labber. Her er labben enormt stor og fungerer som både lab for alle ulike forsøk og kontorplass for alle oss menige studenter og teknikere. Kajimura lab har 3-4 benker på laben også er det andre forskere sine grupper videre innover. Shingo og professorgjengen har selvfølgelig egne kontorer da. Så det er sosialt og kjekt, litt verre med arbeidsro hvis man skal lese eller skrive, og litt kjipt at man ikke kan ha kaffen med seg inn (forbudt med mat og drikke på lab), men artig å oppleve hvordan de gjør det her. Er også et koselig lunsjrom rett utenfor. 

Jeg har jo ikke kommet igang med forsøk enda. Før jeg får gå på lab må jeg ta ulike nettkurs og må få opplæring av Shingo. Det er jo helt nytt for meg dette jeg skal gjøre. Arbeide med celler, manupulere dem på ulike vis både med ulike substanser og genetisk ved hjelp av virus... Det hele høres litt science fiction ut for meg enda, men jeg får nok snart mer praktisk erfaring med det :) Shingo vil jobbe personlig med meg når han får tid, og det er jo utrolig stas (og litt skummelt...). Alle har dessverre hatt det veldig travelt denne uken. Lauren har hjulpet meg når jeg har spurt, men vært litt overalt og tydlig ganske stresset. Shingo har ulike deadlines 1. februar og styrer en del med det. Så til tross for at alle er veldig hyggelige og hjelpsomme har jeg følt meg litt alene denne uken. Vært en del styr som slett ikke var så lett som de skulle ha det til. Blant annet å få tilgang til de nettkursene var slett ikke rett frem og jeg har styrt mye med det. Lunsj har jeg spist alene de fleste dagene. Det virket ikke som de på min gruppe spiser lunsj hver dag...  De fleste menneskene der er jo fra andre grupper som jeg ikke kjenner. Alle ser veldig på meg, men det er ikke så mange som snakker til meg. Alle virker veldig opptatt med sitt eget. Håper det blir bedre når Shingo og Lauren og de andre får litt bedre tid. Shingo har beklaget mye og sa vi skulle ta lunsj sammen neste uke. Han tok meg også med på et seminar den ene kvelden og det var kjekt. Så han er nok veldig snill og inkluderende egentlig - har bare hatt veldig mye å gjøre nå. 

Totalt sett en ok første uke. Det var ikke så skummelt som jeg var redd for, men en del styr. Nå er forhåpentligvis det meste på plass og jeg håper Shingo (og de andre) snart har bedre tid. Blir nok veldig kjekt når jeg blir bedre kjent med de - og finner ut hvor kantinen er (har ikke våget å gå på leting etter den alene da jeg var redd jeg skulle gå meg helt vill og ikke finne tilbake igjen...) Uansett er det kjekt å være igang!

Visiting Berkeley Hills

  De siste ukene har vi holdt oss i "nærområdet" og utforsket blant annet litt turmuligheter og friluftsområder rundt Berkeley. Man kan vel si at jeg relativt raskt kjente rastløsheten og fjellabstinensene etter dager med mye rusling og løpeturer rett frem og delvis på asfalt. Så det var rett og slett fantastisk tilfredsstillende å oppdage hva Berkeley Hills har å by på av turmuligheter.

 En hoppende glad Ulrike 

Tilden Regional Park er et enormt område som strekker seg bakover i Berkeley Hills. Det er milevis med små veier og stier, opp og ned, under store trær og opp i "öppna landskap". Vi kan ta bilen 10-15 min fra her vi bor og vips... vi er i en annen verden! Jeg var mildt sagt i ekstase den dagen vi oppdaget Tilden og har vært tilbake på noen løpeturer siden. Helt topp med litt slit i motbakke igjen også er det jo en herlig belønning å komme opp til nydelig utsikt over Berkeley og inn mot San Francisco, Golden Gate Bridge og det hele... Vi har enda bare gjort oss kjent i en liten del av området, så der skal vi nok få oss mange fine turer mens vi bor her. Og jeg slipper å lengte SÅ mye etter fjellene i Bergen... Skulle jo selvfølgelig ønske jeg hadde Mia med når vi er på så fine turer, men men...

En annen dag kjørte vi litt lengre avgårde til et sted som heter Oakland (en liten halvtimes kjøring herfra) og gikk en tur i The Regional Redwood Forest. Det var nesten litt overveldene å oppdage enda et enormt område med endeløst med veier og runder der man kan spasere eller løpe, nyte naturen og skogen og se på de enorme Redwood trærene. Utrolig flott! Jeg gikk også og tenkte på at det hadde vært så fint å ridd der, og som om noen leste tankene mine kom det plutsleig en dame ridende. Vi kom i prat og hun var veldig grei og tilbød meg til og med å låne hestene hennes dersom jeg vil. Det høres helt supert ut og nå venter jeg på å få rideutstyret jeg har bestilt i posten. Har planer om å ta noen ridetimer også, men hadde vært fantastisk å ri på tur i Redwood-skogen. Dette er jo et godt eksempel på hvor åpne og hyggelige mange amerikanere virker, så blir litt spennende å se om hun faktisk mener det og om det blir noe av. Det skal hvertfall ikke stå på meg :)

For noen dager siden kjørte vi litt nordover langs kysten og til noen flotte sandstrender. En liten og sjarmerende og en annen enormt lang og vidstrakt. Og hvis noen lurer, ja det var faktisk advarsel om fare for haiangrep... Men noen tøffinger var ute og surfet til tross. 

De har hatt et Great White-angrep ved denne
stranden på 6 feet (altså på grunnere vann enn
Kjetil er høy! ) 

Nå har vi hatt 3-4 dager med regn og egentlig ganske surt vær... Hehe, så for dere som har irritert dere over alle de flotte solbildene og fornøyde smilene i godværet mens dere selv har regner vekk hjemme i Bergen - nå kan dere godte dere litt - for vi har skikkelig Bergensvær her nå...  40 mm nedbør på ett døgn og tåkeskyene henger tett nedover Berkely hills. Frister ikke med tur der idag nei...

Hakket mer fornøyd enn den gjennomsnittlige bergenser i regn

Og for filmentusiastene - her er ukens godbit ;)