So long, California!

Etter en hel dag med rydding, pakking, støvsuging og vasking fikk vi endelig studioleiligheten i god stand til de nye leietakerne. Vi avbrøt pakkeøkten med et deilig glass rødvin på takterrassen like før solen snek seg ned i horisonten. Det var vemodig og trist å dra herfra no, men på den andre siden så har vi mye å se frem til når vi kommer hjem - pluss vi var veldig lei av å klargjøre leiligheten og av å pakke "livene" våre ned i kofferter igjen, så vi gledet oss til å bli ferdige å dra derfra.

Etter vi hadde levert nøklene våre dro vi rett opp til Berkeley Hills og nøt en siste tur, uten å se slanger, noe som er typisk når Ulrike for en gangs skyld hadde tatt med kamera nettopp for å knipse en slik reptil. Det var en deilig tur, men fryktelig varmt, og min kjære fikk et fint singletskille :P

Vi leverte leasingbilen tilbake, uten det var særlig vemodig, ettersom vi var ganske lei av den lille yarisen, men dette avsluttet likevel enda et kapittel for oss. Vi fikk tilbake depositumet for bilen og vi besøkte Bank of America rett etterpå og fikk tatt ut pengene. Det var nesten 3000 kr og Ulrike stappet pengene kjapt ned i lommeboken, puttet den ned i vesken og tok et godt grep rundt vesken, nærmest klamret seg til den, i det vi gikk ut fra banken. Mens vi gikk ut kommenterte hon at mange stirret på henne og at hon ikkje likte å gå med så mye penger. Eg påpekte at de nok stirret fordi hon er en liten blondine, som forresten begynner å få ekstremt blondt hår, heller enn for å stjele den lille summen med penger hon hadde puttet i vesken. Hon roet seg etter det.

Dagen etter fløy vi til Miami hvor vi leide oss en liten, lekker coupé og suste nedover den flotte veien til Key West. Vi koste oss der med daffing ved bassenget, litt strandliv, lang sykkeltur i varmen, snorkling over koralrev og mang et glass cava på takterrassen.

Vi har satt sammen en film med høydepunkter fra de siste fem månedene, hvor det meste er klipp og bilder fra California, samt litt fra turer og besøk vi har hatt underveis.


En siste hilsen fra California!

Redwood

Mamma og Fred-Ove hadde mange drømmer då de kom til USA, og kanskje særlig Fred-Ove. Én av drømmene hans var å se store Redwood-trær. Dette var noe Ulrike også hadde et sterkt ønske om så vi dro derfor til Muir Woods for å ta disse gamle kjempene i nærmere øyensyn.

En skikkelig turistattraksjon var det selvsagt, med masse biler, busser og folk, og til og med en limousine (vi så etterpå at det var pga et brudepar som skulle ta brudebilder i skogen....) Det var laget til en trevei og fine broer innover mellom de store redwoodene. Vi fikk tak i et kart og var alle meget fornøyde da vi fant frem til en liten sti og en runde som som førte vekk fra den ellers ganske befolkede treveien og oppover i et mer stillferdig og ensomt område av skogen. Det ble en fin liten tur ut av det og det var godt med svalende skygge inni skogen da solen og varmen var brennheit ellers.

Muir woods er del av Redwood National and State Parks som strekker seg over store deler av nordcalifornia. Disse skogsområdene huser de høyeste trærne i verden... Det er også noen av de eldste trærne som fins idag og tidligere kunne man finne dem spredt over store deler av verden. Idag er de begrenset til disse områdene i California der de trives godt i fuktig/tåkete, men mildt klima.

Det er helt spesielt, nesten eventyraktig, å stå under disse enorme stakene og prøve å skimte toppen... det føles nesten som de ikke tar slutt noe sted, bare fortsetter helt opp i himmelen....

Ulrike & Kjetil

Those cheap bastards!

Å kjøre bil i USA er relativt enkelt da skiltingen er ganske god og “stop”-skilt brukes overalt. I tillegg er amerikanerne veldig flinke til å formidle ka som ikkje er lov og kor mye du vil få i bot. For eksempel står det “red light violation $331 minimum fine” i krysset like nedenfor oss og langs veien finner man ofte skilt som sier: “no littering – $1000 fine” (forsøpling). Dette synes eg er vittig, at de forsøker å skremme folk fra å bryte loven. For nordmenn er det imidlertid noen ting som “skurrer”, blant annet at U-sving er tillatt med mindre det henger et forbudt skilt. Vi ser fordelene med bruken av U-sving, men en sjelden gang kan det oppstå litt skumle situasjoner, noe som sikkert er grunnen til at vi styrer unna slike svinger i Norge. Det finnes én regel som fortsatt kjennes helt feil ut for Ulrike og meg, nemlig å kjøre på rødt lys! Å kjøre inn i et kryss når det lyser rødt er totalt feil og representerer noe av det verste du kan gjøre på norske veier. I USA er dette ok. Det bør likevel presiseres at dette kun gjelder høyresving i lyskryss, dvs, når det er klart i din retning kan du svinge til høyre sjøl om det er rødt lys. Du krysser nemlig da kun ett kjørefelt. Vi er blitt ganske vant til denne regelen, men det føles fortsatt rart og eg kjenner at pulsen øker, og venter nesten å høre sirener bak meg når eg tar en slik sving. I begynnelsen foretrakk vi å vente til det ble grønt for å være sikker, men utålmodige amerikanere likte ikkje det og tutet på oss. Noen ganger er det skilt som sier at det ikkje er lov å svinge på rødt, det er derfor viktig å se seg om før man tar sjansen. Derfor er det ekstra skummelt å ta disse “røde svingene” i kryss man aldri har kjørt i før. Ulrike har laget et begrep av denne type sving, nemlig "smutting". Før hon våger å ta en slik sving spør hon alltid meg: "Kan vi smutte her?". Også gliser hon når hon suser gjennom krysset, på rødt lyst, meget fornøyd etter å ha smuttet!

En dag for lenge siden når eg kjørte en klatrekompis hjem så fortalte eg om nordmens aversjon mot å svinge på rødt lys og hvordan dette fungerer i Norge. Eg fortalte da at eg hadde hørt fra en troverdig kilde at grunnen til at de har lov til å kjøre på rødt lys er fordi man, en gang for lenge siden da drivstoffprisene var skyhøye i USA, ønsket å spare drivstoff ved å unngå å måtte stoppe i slike situasjoner. Han lo høyt og sa: “Those cheap bastards!”. Eg hadde vel egentlig forventet at han skulle si: “Really? Wow, that’s funny!”, eller noe i den dur. Så eg må innrømme at eg ikkje forstod kem han siktet til og kem disse cheap bastards kunne være. Enten måtte det være borgere som presset lobbygrupper til å fremme dette forslaget, eller lobbygruppene sjøl eller folk i lovgivende organer. Uansett, eg synes det var en utrolig vittig kommentar!

Ulrike sier: for et par dager siden, dagen før Åse og Fred-Ove dro fra Berkeley, opplevde jeg noe av det frekkeste jeg har vært med på de siste seks månedene. Jeg satt i fred og ro på takterrassen, mens jeg nøt sol og godt selskap, da det plutselig sve/stakk kraftig på skulderen min. Jeg forstod først ikke hva det kunne være og snudde meg for å se om det kunne stå en flis ut av trestolen jeg satt på. Til min store forskrekkelse var det ingen flis, men et lite krapyl som satt og godtet seg mellom stolsprinklene - jeg var blitt bitt av en edderkopp!!! That was really a cheap bastard!!!

Endelig jobb!

Semesteret før eg dro på utveksling hadde eg et lite håp om å få ordnet jobb før eg dro slik at eg bare kunne kose meg på utveksling og vite at eg hadde en arbeidsplass å komme hjem til etter endt opphold. Dessverre ble det ikkje slik, men eg var fast bestemt på å gjøre mitt beste for å få en jobb mens eg var i USA sjøl om det naturligvis bød på utfordringer med tanke på intervju og slikt. Heldigvis har potensielle arbeidsgivere vært positive til intervju over Skype og etter mitt fjerde Skypeintervju ble eg tilbudt to jobber. Plutselig satt eg med et luksusproblem som skulle by på mye hodebry. I denne prosessen var det veldig godt å ha Ulrike til å hjelpe meg, samt venner over mail og Skype. I tillegg var min mor og Fred-Ove her i denne perioden og eg fikk diskutert alternativene i det lange og det brede før eg bestemte meg for stillingen som Controller hos Norgesmøllene. Eg er storfornøyd med valget mitt og er både spent og ivrig etter å starte den 20. juni. Ulrike og eg feiret jobben med sjampis på takterrassen i dag og ønsker å dele dette med venner og familie!

Hilsen

En stolt siviløkonom :-)

Nytt Norgesbesøk!

Dette innlegget ble skrevet for omtrent en måned siden og det kan være greit å ha i bakhodet når man leser dette:

Vi har inntil no hatt USA “for oss selv” og vi savner ikkje så mye hjem siden vi er langt vekke, på et sted uten assosiasjoner til venner og familie i Norge. Etter det fantastiske Norgesbesøket vi hadde forrige uke har dette endret seg litt. No begynner vi å assosiere steder her i California med gode venner vi har hjemme i Norge. Vi har også kjent litt på det begrensede sosiale livet vi har hatt de siste månedene. Vi stortrives sammen, Ulrike og eg, men vi er jo tross alt vant til å ha en del sosial omgang med venner og familie. Det er først når vi får besøk at disse følelsene kommer til uttrykk. Det var derfor veldig kjekt å få nok et besøk.

Sist helg dro vi på tur med min far og hans kone, Olga. De hadde leid en flott bil og vi bestemte oss for å suse opp til Napa Valley i det deilige vårværet. Det var veldig kjekt å se igjen familien og særlig det å kunne dele California med kjente og kjære. Vi dro oppover på hwy 29 (veien til venstre på kartet under), opp og forbi Lake Clear (ikkje vist på kartet). Vi snudde der og kjørte mot Calistoga for å finne et sted å overnatte og få oss noe god mat og vin. Det skulle vise seg å være utfordrende å finne rom for natten. Vi var innom fire ulike steder, som enten var fulle eller kun hadde ett rom ledig. Vi måtte gi opp leitingen i Calistoga og måtte fortsette videre sør, mot St Helena. Der fant vi endelig et sted med to ledige rom. Til tross uflaksen så var humøret og stemning på topp, så det var ingen sure miner. Vi fikk oss to flotte rom, i noenlunde samme stil som Hennessey House (hvor vi bodde sist gang vi var i Napa). Vi spiste fantastisk deilig mat, drakk god vin og storkoste oss den kvelden. Dagen etter dro vi ned igjen langs 128 (veien til høyre), og kunne nyte andre siden av dalen, noe vi dessverre gikk glipp av sist gang vi var på besøk her.

Det er to lange veier, en på hver siden av dalen. De "innfødte" anbefaler å kjøre opp den ene og ned den andre.

Det ble en veldig kjekk helg med god stemning og mye flott natur. På fredag skal vi besøke datteren til Olga, som bor i San José, og de har visst badebasseng i hagen så kanskje vi kan få årets første bad?

Ulrike, Olga og pappa

Slanger, slanger, sssslanger overalt!

Nå har det gått noen uker siden bloggen har vært oppdatert. Tiden går bare fortere og fortere og vi prøver å få maksimalt ut av de siste ukene her. Kjetil er ferdig med eksamen (9. mai allerede) og har dermed masteren i boks. Han har spennende jobbsøkningsprosjekter på gang og det skal bli veldig gøy å se hva det blir til. Jeg for min del har hatt nok en krevende periode på jobb. Nye metoder skal læres og nye eksprimenter skal utføres... Jeg står på og gjør så godt jeg kan, men innser nå at ting tar lengre tid enn man tror og jeg rekker ikke i mål med de siste eksperimentene mine... Det er litt tungt å svelge, men jeg håper jeg kan fortsette hjemme og jeg vet jeg hvertfall har lært masse.

Gopher snake, en vanlig slange ved Bay Area

Idag tenkte jeg at jeg skulle fortelle litt om noen visse lange, slanke og ganske ekle skapninger som jeg har vært så "heldig" (eller uheldig!) å stifte bekjentskap med mer enn én gang i løpet av de siste ukene.  Jeg hadde liksom ikke tenkt noe særlig på slanger tidligere mens vi har vært her. Det henger et par skilt i Berkeley hills med litt info om slanger, men etter mangfoldige turer der uten å se snurten av noen tenkte jeg automatisk at slangene nok oppholdt seg på mindre befolkede steder... Så feil kunne jeg altså ta, det var nok heller feil sesong... En vakker dag vi ruslet langs en asfaltsti i en park rett i nærheten av her vi bor fikk jeg meg et sjokk jeg sent vil glemme. Vi strente avsted i prat da jeg plutselig skulle skritte over noe jeg trodde var en pinne i veien. Da "pinnen" plutselig begynte å kveile og åle på seg akkurat da jeg hadde et bein på hver side fikk jeg mildt sagt både frysninger og panikk... Det var en slange! En slange, midt i parken der masse folk hadde piknikk, lekte og gikk tur. Den var riktignok ikke så stor og tydeligvis enda mer redd for meg enn jeg var for den, men huff.... det gikk opp for meg at dette slett ikke var et slangetrygt sted. Jeg gikk sporenstreks hjem for å finne ut mer om hvor omfattende denne faren var. Bay Area som omfatter områdene rundt San Francisco, inkludert Berkeley, skulle vise seg å være habitat for en rekke ulike typer slanger. Ja, et kjapt søk på nettet lærte meg at det fins nærmere 20 ulike typer slanger som har dette som hjem... 

Her er link til et par sider med bilder/info om slanger i området her (dersom noen vil lære mer)

http://www.gotsnakes.org/Snakesofthebayarea.php

http://www.prbo.org/cms/print.php?mid=203

Northern Pacific Rattlesnake (Western Rattlesnake)

En luring jeg ikke vet hva er, men litt søt var den nesten... 

Etter det første slangemøte fikk jeg litt støkk, og omformet alle pinner til slanger i dagevis etter dette, men jeg måtte ikke la frykten ta meg og glemte det etterhvert litt. En ukes tid senere, da jeg hadde vært en ridetur med Dolly, så jeg nok en hale i kjent stil som forsvant bak en vegg rett ved stallen. Jeg var alene og trampet rundt i noen lange minutter for å skremme vekk det meste av slangekrek før jeg turde å gå inn i stallen... Grøss og gru!

En annen dag så vi en død slange midt på en parkeringsplass. Den var heldigvis død, men poenget er at det faktisk befinner seg slanger rundt her vi bor. De skyr jo ingenting og liker tydeligvis å henge litt rundt her mennsker bor. Man kan visst aldri føle seg helt trygg... 

Jeg har heldigvis ikke truffet på den giftige rattlesnake enda og det er heldigvis godt å se at de er mest redde og prøver å komme seg unna, men de er uansett ekle, jeg kommer ikke utenom det. Inntil for et par uker siden hadde jeg enda til gode å treffe slanger i sitt mer naturlige habitat i Berkeley Hills. Der var jeg hvertfall litt mer forberedt på at det kunne finnes slanger, men jeg tenkte at de sikkert helst ville være ute i gresset og ikke på stien der jeg løper. Likevel, en morgen lå det er lang og ganske feit slange midt på stien... Jeg fant etterpå ut at det antageligvis var en litt sjelden type, Alameda Whipsnake (bilde under) Den hadde de karakteristiske lyse stripene langs kroppen. Jeg kvapp skikkelig da jeg så den og listet meg bakover. Den lå helt i ro og jeg stod en stund og vurderte om jeg skulle tørre å liste meg forbi eller rett og slett ta en annen rute. Den lå helt musestille med hodet litt hevet, tydeligvis på jakt... Jeg skulle til å snu da den plutselig hørte meg og med en slengende og kveilende bevegelse forsvant den... Jeg ble stående med frysninger og høy puls en stund til før jeg turde å pile forbi... 

Alameda Whipsnake (visstnok en truet art)

Siden har vi sett flere mindre slanger når vi har gått i Berkeley Hills. De pleier stort sett å kveile seg så fort de kan av veien, men det er så ekkelt å kveppe av de, uansett hvor små og redde de er. Heldigvis er det kun rattlesnake som er den giftige i området, men alle slanger kan bite. Rattlenake vil jo lage den karakteristiske lyden for å skremme og jeg har lest at også en mer vanlig slange, Gopher snake, kan prøve å herme etter dette og leke rattlesnake ved å vifte på halen. Den har ikke den ranglegreien som lager lyd da, men prøver altså å utgi seg for å være ekte rattlesnake. Naturen er forunderlig og fasinerende. Jeg håper uansett jeg slipper å møte noen av disse slangene som vifter på halen... 

Yosemite National Park

Utsikt mot Half Dome

Jeg fikk tips av både Lauren og Hector på labben om at Yosemite var viktig å få med seg når man var i California. Og bare for å ha det klart, det uttales “Yosimmiddy” ikke “Jåosemaiyt” slik som kanskje egentlig er mer logisk. Jeg oppdaget like før vi dro dit at jeg faktisk hadde sagt det med helt feil tonefall og snakket med mange om det på den måten, hehe…  Til slutt fortalte Lauren at det var visst veldig vanlig for utlendinger å ta feil og det var visstnok en vits om en nordmann som kalte det Jåosemaiyt, men egentlig var det ikke så rart for dette var antakelig den gamle uttalelsen av navnet. Da jeg oppdaget at jeg hadde sagt feil i ukevis føltes det litt som en “Alshericas” (=Algesiras) om igjen. (En liten forklaring for de som ikke er med på denne interne familiehistorien: “Det går jo ingen tog til Alshericas” sa den spanske damen i billettluken da Andrea forgjeves prøvde å kjøpe togbillett til stedet Pappa hadde oppgitt. Det var ikke så lett for Andrea da Pappa uttalte navnet på byen fullstendig feil… så feil at damen i billettluken ikke klarte å kjenne det igjen en gang… :P)

Yosemite falls

Vernal falls

Men hvertfall, for et par helger siden dro vi til Yosemite. Ca fire times kjøring østover fra Berkeley. Vi hadde hørt om flotte fosser og fjell, men det har vi jo så mye av i Norge, så jeg var litt spent på hvor imponerende det kunne være. Men det var utrolig flott med knallblå himmel mot steile, imponerende fjell, grønne trær og hvite, brusende fosser. Nett som vi skulle tro vi var hjemme igjen…

Jeg ville egentlig ta den mest kjente Yosemite-turen opp til Half Dome, men her var ikke kablene oppe så tidlig på året enda og derfor ikke ruten åpen. Dette er visstnok den farligste (ja farligste… flere har visst dødd i forsøk på å bestige det) fikk jeg høre etterpå, så kanskje det var like greit at den var stengt. Vel, vi gikk hvertfall en kjempefin tur opp og forbi bade Vernal og Nevada falls. Og det var utrolig flotte fossefall på denne tiden av året, rett etter full snøsmelting. Da vi gikk oppover mot Vernal falls ble vi gjennomvåte av fossespruten og måtte løpe oppover for å ikke bli iskalde. Det var kjempefine utsikter og flotte panorama hele turen og vi fikk til og med kjenne på litt melkesyre da jeg fornøyd fikk dempet litt på savnet etter Stoltzen. Det var nemlig mange og høye trappetrinn opp til Nevada falls.

Klar for tur!

Klissvåt etter fossesprut

Vernal falls 

Nevada falls

Bro over Nevada falls

Snø og sol :) 

Kjenner på isvannet

Vi speidet forventningsfullt etter bjørner, men så dessverre ingen. Yosemite er nemlig et habitat for masse svartbjørn og vi tok forhåndsreglene på alvor. Vi passet på å ikke ha mat (eller noe som minner om mat) liggende i bilen om natten. Det er nemlig ikke uvanlig at bjørner bryter seg inn i biler for å stjele mat… Vi hadde også lest oss opp på bjørnvett-reglene der det rådes bl.a om hvordan reagere dersom bjørnen nærmer seg/angriper. Da skal du: 1. For all del ikke løpe, dette vil kun trigge jaktinstinktene dens. 2. Man bør prøve å gjøre seg stor og lage masse lyd i håp om å jage den bort (planen var da å slenge Ulrike opp på skuldrene til Kjetil, hyle og veive med armene)  3. Dersom det ikke virker og den angriper bør man legge seg ned og spille død. Og 4. Dersom dette ikke hjelper og den fortsetter å angripe anbefales det å sloss igjen. Kjetil lo godt da jeg leste opp disse reglene og han så for seg meg i basketak med en Black bear.

Ganske sikker på at dette er baksiden av Half Dome

Film fra Yosemite og turen vi gikk